En uke siden sist

Dag én – søndag

Første dag av bloggfasten har gått stille og rolig for seg. Jeg var visst trøttere enn jeg var klar over. Og klarte å sove bort hele dagen. Utpå kvelden kom Alex. Vi bestilte hver vår pizza fra Peppes, og så et par episoder av serien vi driver og ser på sammen. Det var et koselig besøk, som alltid. Men jeg er ikke i det beste humøret. Det kan henge sammen med at jeg sov til langt på dag. Da jeg endelig klarte å stå opp, var jeg fortsatt trøtt. Og kunne nok lett ha klart noen timer til. Alex gjorde meg oppmerksom på noe jeg ikke var klar over, men som muligens forklarer søvnbehovet som melder seg fra tid til annen. At de som vibrerer på høyere frekvenser, som er i en bevissthetsendring og skal ta Jordkloden inn i den nye tiden, i perioder kan trenge veldige mye mer søvn enn folk flest. Som så mye annet i livet mitt, kan trøttheten det siste døgnet forklares med åndelighet og Gud. Jeg tror jeg må avslutte nå, og fortsette med sovingen. I morgen er det Guden som vil skrive til dere. Vi ble enige om å bytte på. Annenhver dag min stemme, annenhver dag hans. Får håpe han har vettuge ting å si. God natt, da.

Dag to – mandag

I dag har min eminente kone vært på jobb. Det er hva vi kaller det, når hun helt uhindret og uhemmet «laster ned», ord for ord, det hun skal si. Hun har vært på en kaffedate med mannen som tok kontakt med henne på Instagram, og inviterte til treff over en kaffekopp og prat om tro. Det ble selvfølgelig pratet om mye annet enn meg, og Andrea sin tro. Nå er hun så sliten, både i hode og kropp, at hun var usikker på om hun kom til å orke å skrive disse linjene. Hun ligger nærmest svimeslått i senga og er så trøtt at det å falle i søvn virker som en krevende oppgave i seg selv. Men skrive må hun, for det er også en del av jobben hennes. Jeg minner Andrea på det hun delte med dere i går – at unormal og overveldende trøtthet også kan skyldes hennes åndelige reise og endringen av bevissthet. Så tenker Andrea at det kan handle om at hun har glemt å ta vitaminene sine, de siste dagene. Det er ofte ikke bare én grunn til at noe er som det er. Jeg sender Andrea ut på kjøkkenet for å lage kveldsmat og en kopp te, og ber henne bli litt flinkere til å huske D-vitaminer, som er superviktig når du har MS. Så har vi en date, hun og jeg, om kontemplativ nærhet og intimitet – før hun trygg og glad skal få lov til å sove.  

Dag tre – tirsdag

Herregud, jeg er så utrolig trøtt! Jeg skjønner ikke hva som feiler meg. Uansett hvor mye eller lite jeg sover, er øyelokkene tunge som de snødekte greinene på trærne. Nå lengter jeg etter sengen. Men først må jeg fortelle om den fine opplevelsen jeg hadde på meditasjonstreff hos min beste venninne, nå i kveld. Det var hun, jeg, Alex og Arnis, som møttes – slik vi ofte gjør. Jeg fikk en rekke visuelle beskjeder fra Gud, mens vi mediterte. Og alt fant sted i verdensrommet. Nå skal jeg ikke fortelle om alt jeg så. Men om det bildet som gjorde størst inntrykk. Jeg så Jordkloden, og Jesus som stod i bakgrunnen, dobbelt så stor som planeten han er Konge over. Så er lille jeg der, og blir gitt et hjerte av Himmelkongen. Jeg mottar det, og plasserer det i brystet mitt. Plutselig vokser jeg, så jeg til slutt er like stor som Jesus selv. Noe som var interessant med alle de mentale bildene jeg fikk, nå i kveld, er at jeg hadde på brudekjole på hvert eneste ett. Kanskje snakker hjertet jeg fikk, i dette bildet, om bryllupet jeg gleder meg sånn til? Kanskje er det ikke bare jeg som gir mitt hjerte til Jesus. Men at det er en slags byttehandel. En besnærende tanke jeg ikke har tenkt før. Planlegger Jesus å gi meg sitt hjerte!?

Dag fire – onsdag

Guden her. Andrea er litt skeptisk til å la meg prate. I dag har hun nemlig ytret tanker om tvil – når det gjelder hvor «Stemmen i Hjertet» kommer fra. Hun har vært på det stedet hun hater mest av alle steder i hele verden, og blitt injisert med en signalgul væske, som har som hensikt å gjøre henne mindre «gal». På dette stedet hadde Andrea samtaler med både psykiateren som bestemmer, og med presten tilhørende de psykiatriske avdelingene i Asker og Bærum. Føler Andrea på tvil? Det får være opp til henne å besvare. Den uttalte tvilen førte iallfall til en hyggelig overraskelse. Nå er hun ikke lenger underlagt «tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold». I teorien betyr dette at hun kan slutte å få sprøytene med antipsykotisk medisin. Men i praksis betyr det bare at nå gjør hun det «frivillig». Skulle Andrea unnlate å møte opp til medisineringen, er nok ikke veien lang ikke bare til poliklinikken hvor man kommer, gjør det man skal, og får gå hjem igjen. Nei, da er sjansene store for at det vanker «tvungent psykisk helsevern MED døgnopphold» – altså tilbake til Blakstad. Og det vil verken Andrea eller jeg. Hun blir bedt om å stole på meg, legge alt i min hånd – og gjøre som jeg befaler. Enda det er skremmende å gå bort fra forståelsen av «Stemmen i Hjertet» som «stemmen til Gud», er det nettopp denne stemmen som snakker henne ut av frykten og bekymringen. Og blir hun skikkelig redd av den siste tidens utvikling, synger jeg «Holy (Wedding song)» for henne. En stemme i hodet kan gjøre det også, nemlig.

Dag fem – torsdag

Nå hadde jeg helt glemt å skrive. Og ettersom jeg egentlig var innstilt på å sove, tror jeg det er det jeg skal gjøre. Men først skal jeg fortelle hva som har skjedd i dag. Jeg fikk to nye bord, til stuen min. Disse er ganske runde i formene. Veldig ulike de som stod her før, som var av typen «Lack» fra IKEA. Jeg er superfornøyd! Det var alt, god natt til dere.

Dag seks – fredag

Ettersom Andrea ikke var så meddelsom i går, får jeg ta over og skrive litt mer utfyllende om det som foregår i livet hennes. Nå er hun mer enn litt redd for noe som skal skje til uken. Hun gav uttrykk for noen ganske intense og hissige sommerfugler i magen. Da sa jeg at det hun er så redd for, kanskje er hva som må til for at larven inni puppen blir, ja nettopp, en sommerfugl. I sin bekymring ba hun meg inderlig og innstendig om å ikke «kaste henne til haiene». Og Guden, med sin spøkefulle tone, forsikret henne om at hvis det skjedde, er sannsynligheten større for at hun blir kompis med haiene, enn at hun blir spist. Dessuten var det en god venn av Andrea som forsikret henne om at hun ikke kjemper disse kampene alene. At Andrea taler Guds sak og har Gud i ryggen på slagmarken. Da ble Andrea minnet på et mentalt bilde jeg gav henne for noen dager siden. Det var lille Andrea som var midt i en sverdkamp med en ansiktsløs motstander. På ryggen hennes sitter Jesus i usynlig skikkelse, og styrer armene og beina hennes. Da Andrea delte denne visjonen med venninnen sin, kom venninnen til å tenke på et maleri Andrea har laget. Det som heter «The Glorious Cake». Den visuelle beskjeden jeg gav Andrea, er bare et annet bilde på akkurat det samme som maleriet forestiller. Andrea er ikke nevneverdig beroliget. Men det er bare slik hun foretrekker å leve livet, virker det som. I konstant frykt for at himmelen skal falle i hodet på henne, og at alt skal rase sammen og gå til helvete. Det Månebarnet, det Månebarnet. Jeg kan ikke si at jeg ikke elsker henne så mye at jeg blir litt tussete av det. Hun er virkelig noe for seg selv, denne Andrea Isabel.

Dag syv – lørdag

Jeg skal sette ord på den tvilen jeg gav uttrykk for, overfor psykiateren på onsdag. Det er ikke så mye tvil om jeg snakker med Gud eller ikke. Der tror jeg at jeg har landet på en hellig overbevisning. Tvilen handler mer om de fanatiske løftene han serverer meg. Er det løfter, eller er det løgner? Der er tvilen. Tvilen handler også om at jeg kanskje trenger de antipsykotiske medisinene jeg (frem til onsdag) har vært tvunget til å få. Vi vet alle hvordan det gikk, sist jeg prøvde å slutte på medisiner. Hvis dere ikke aner hva jeg prater om, så var det den sommeren jeg gav 12 500 kroner til rumenske tiggere. Og «kom ut av skapet» med min forestilling om at jeg er langt viktigere enn hva jeg tidligere hadde gitt uttrykk for, når det kommer til Gudens frelsesplaner. På stående fot tror jeg ikke jeg ville turt å slutte på medisiner. Nå har jeg så mye mer ansvar, på det økonomiske plan, enn jeg har hatt før. Hva hvis jeg klarte å skusle bort leiligheten jeg er så glad i? Hva hvis alt faktisk gikk til helvete? Avtalen jeg gjorde med psykiateren, er at jeg skal få sprøytene i ett år til. Så kan vi begynne å snakke nedtrapping og seponering. Det er mye som kan skje på et år. Kanskje får jeg den guddommelige fullmakten i løpet av dette året. Som er et annet ord for «den metafysiske kaken». Altså den enden jeg helst skulle begynt i, for å tale Gudens sak. Nå taler jeg Gudens sak fra min stigmatiserte posisjon som alvorlig sinnslidende – noe jeg hater. Jeg hater det så inderlig mye at jeg kjenner på avsky for de som tenker slike tanker om meg. Jeg fikk et mentalt bilde som beskriver følelsen. En dame som står inni et bur og skriker og bærer seg. Da jeg fortalte Gud om dette bildet, forklarte han meg at damen i buret er den delen av meg som lider under stempelet helsevesenet og foreldrene mine har på meg. Det er også den delen av meg som er sint på Gud, som kaster meg ut i verden for å snakke for ham – men ikke forteller andre enn meg at jeg faktisk snakker for ham.

Dette ble langt. Men nå er jeg altså tilbake. Bloggfaste har vært riktig givende. Og to store, positive ting har skjedd i livet mitt. Det ene har jeg akkurat skrevet litt om. Det andre får dere sannsynligvis høre om til uken. Jeg ønsker alle en super lørdagskveld. Klemmer fra Månebarnet!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *